En av de vanskeligste årstidene vi kan tåle er når vi føler at Gud er stille, spesielt hvis vi allerede går igjennom utfordrende situasjoner. Når det ser ut til at alt går galt, og din hjelp ser ut til og være ingen steder, etterlater det seg en person som føler seg glemt. I ulikhet og rett og slett avvist.
Hvis dette er deg, er du ikke alene. Forfatteren av Salme 88 har ikke bare vært gjennom denne typen hjerteskjærende situasjon. Salme 88 ser ut til og være en av de sørgelige kapitlene i Bibelen. Sjekk det ut og jeg er sikker på at du er enig. Forfatteren uttrykker følelser av og være overveldet, kuttet av, glemt, bedrøvet, avvist, skremt og fortvilet. Verste av alt griner han til Gud og lurer på hvor Gud er i all sin lidelse.
Men det er et flott vers i starten av Salmen, Salme 88:2: -- Herre, du Gud som frelser meg, jeg roper til Deg dag og natt. --
Før hans liste over alt som gikk galt, anerkjenner salmisten at det er håp for frelse i Herren, selv når Gud ser stille ut. Vi lærer at bare fordi Gud er stille betyr det ikke at Han er fraværende, og det betyr absolutt ikke at Han ikke arbeider bak kulissene på våre vegne. Ikke bli lurt av mørket i livet ditt, det er aldri større enn hvor din hjelp kommer fra.
Selv når du føler du er langt nede, som forfatteren av Salme 88 beskriver, er Gud der med deg. Fire ganger i salmen ringer forfatteren til Gud. Hans påstand minner meg om Jesus på korset som gråter ut i Sitt mørkeste øyeblikk til Faderen.
-- Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: - Elì, Elì, lemà sabaktàni? - Det betyr: - Min Gud, Min Gud, hvorfor har Du forlatt Meg? -- Matteus 27:46
Jeg vil spørre deg, tror du at Gud sluttet og elske Jesus fordi Han var på korset? Var Jesu lidelse et tegn på at Gud avviste Sin Sønn? Absolutt ikke! Hvis Gud ikke sluttet og elske Jesus på korset, så vil Han aldri slutte og elske deg, uansett hvilken mørk årstid du er i.
-- Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For Du er med meg, Din kjepp og Din stav, de trøster meg. -- Salme 23:4
Vi kan ikke alltid føle eller høre Gud. men vi kan alltid tro at Hans løfte er større enn vårt mørke.
Denne mørke årstiden presset forfatteren av Salme 88 nærmere Gud. Han ringer ikke til en annen person for og få hjelp. Han ropte til den han visste kunne redde. Denne salmen minner oss om at våre mørke årstider ikke tjener til og vise oss at Gud er fraværende, men hvor desperat vi trenger Hans tilstedeværelse.
Salmisten følte at livet var nær døden, så han roper ut til det eneste som vekker de døde. Han ser ikke etter frelse fra mennesker eller ting. Når du er i nærheten av døden, roper du til den som overfalt døden.
Paulus deler en lignende situasjon i 2. Korinterbrev 1. Han skriver til de troende i Korint.
-- Vi vil at dere skal vite, søsken, om denne nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, men vi regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. -- 2. Korinterbrev 1:8-9
Paulus, som forfatteren av Salme 88, var så dypt nede at han følte at han skulle dø. Likevel deler Paulus med oss at selv denne sesongen hadde en hensikt. Det var for ham og stole mindre på seg selv og mer på Gud. Det er hensikt i din smerte og håp i den mørke årstiden for og presse deg til lyset. Jeg oppfordrer deg til og gjøre akkurat det som forfatteren av Salme 88. Ring til Gud og vent på at Han skal vise Seg større. I min egen erfaring har jeg lært at noen ganger tømmer Gud oss så Han kan fylle oss opp igjen. Og noen ganger er Han stille, så vi kan lære og lytte. Noen ganger lar Han mørket slik at vi kan se at Han er det sanne lyset i livet vårt.
